Prosjektnummer
901208
Ferskvannsavlusing og stresspåvirkning på lus (OSMO-lus)
Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport
Forsøkene indikerer at påvirkning av lusens evne til å osmoregulere kan være et viktig verktøy for lakseluskontroll.
Kombinasjon av godkjente lusemiddel og ferskvann viste ingen signifikant økning i lusetap for noen av de testede legemidlene, sammenlignet med ferskvann eller bruk av legemiddel i sjøvann. Der azametifos, cypermetrin og H₂O₂ ble brukt, var lus som falt av fisken svekket eller døde, mens lus behandlet med ferskvann og legemiddel var levedyktige.
En rekke ionepumpegener involvert i osmoregulering ble identifisert i lakselus og i forsøkene viste tester at genuttrykk ble endret ved ferskvannsbehandling (nedsatt osmolalitet). De berørte genene ble valgt for videre analyse ved RNA-interferens på larver og voksne stadier. Tre gener som har en betydelig rolle i lusens fysiologi og utvikling ble identifisert.
Nøye utredning av oppnådde fenotyper indikerer at å slå ned disse genene påvirker lusenes evne til å motstå infeksjon, redusere reproduksjonsevne og overlevelse. De påviste genene er interessante kandidater for utvikling av vaksiner og legemiddel mot lakselus.
Resultatene er ny kunnskap om lakselusens biologi, og hvordan den påvirkes av kombinasjon av ferskvann og medikamenter. Dette kan antagelig føre til utvikling av mer effektiv medikamentell behandling når dette er nødvendig. Men den største næringsnytten vil ligge på en mulig utvikling av vaksine mot lakselus basert på resultater fra dette prosjektet som har vist at påvirkning av lusens evne til å regulere saltbalanser er et mulig “angrepspunkt”. SLRC forsker videre på denne muligheten.
-
Sluttrapport: OSMO-lus: Lus i ferskvann
Sea Lice Research Center ved Universitetet i Bergen. Rapport. 29. mai 2017. Av Anna Z. Komisarczuk.
Lakselus er i utgangspunktet isoosmotisk med miljøet og i fullt sjøvann har lakselus en osmolaritet i hemocoelet (kroppsvæsken) som er lik sjøvann (dvs. 1000 mOsm). Lakselus greier å osmoregulere i fullt ferskvann når den sitter på laksen og kan ta opp salter og andre osmolytter fra verten. Et studium gjennomført ved Sea Lice Research Centre (SLRC) i 2015 viste et lusetap etter 4 timers ferksvanns-eksponering. En interessant observasjon var at lusetapet synes å være like stort når fisken ble tatt tilbake til sjøvann etter totalt 24 timer eksponering i ferskvann. Dette indikerer at lakselus som er utsatt for ferskvann er påvirket/stresset av det store osmotiske stresset ferskvann utgjør.
Ferskvann blir i dag brukt til behandling av lakselus og særlig mot multiresistent lus, men behandlingen har en relativt liten effekt og krever mye håndtering av fisken for at man skal få en brukbar avlusningseffekt. Det er derfor behov for å skaffe mer kunnskap om ferskvannstoleranse hos lakselus som kan benyttes til videreutvikling av metoder for lakseluskontrol.
Å øke kunnskapen om ferskvann som mulig behandlingsmetode mot lakselus.
Delmål
1. Å undersøke om kombinasjonen av ferskvann og godkjente kjemikalier fører til økt lusetap på multiresistent lakselus (delprosjekt 1).
2. Å søke å identifisere ionepumper som har betydning i osmoregulering (delprosjekt 2).
Bruk av ferskvann er i dag i bruk til avlusning særlig mot multiresistent lus der ingen av de tilgjengelige medikamentene gir god nok effekt. Selv om ferskvann har vært i bruk i lengre tid har man ikke god nok kunnskap om virkemåte. I prosjektet OSMO-lus vil man teste ut om ferskvann kombinert med godkjente kjemikalier vil gi økt effekt mot multiresistent lakselus og dermed kunne danne grunnlaget for mer effektiv bruk av ferskvannsbehandling.
Forsøkene består av to delprosjekter og vil bli gjennomført ved SLRC sine forsøksfasiliteter ved Universitetet i Bergen.
Delprosjekt 1 vil bli gjennomført først og man starter opp delprosjekt 2 i siste del av prosjektperioden.
Delprosjekt 1: Ferskvann i kombinasjon med andre kjemikalier
Behandling med ferskvann blir i dag i all hovedsak brukt på multiresistent lakselus det de godkjente lakselusmedisinene har dårlig effekt. Forsøk i delprosjekt 1 vil derfor bli gjennomført med en multiresistent lakselusstamme som SLRC har. Forsøkene vil bli gjennomført ved å infisere laks med ca. 24 voksne lus (12 hanner og 12 hunner) i triplikat fra LsH₂O₂ (multiresistent stamme) og så overføre fisken til ferskvann for eksponering i ca. 4 timer der man så gjennomfører en standard eksponering med de aktuelle kjemikaliene (30 til 60 minutter standard konsentrasjon). Lakselustap vil bli monitorert ved filtrering av avløpsvann fra alle fisketankene helt til forsøket avsluttes 3 dager etter at fisken er tilbake på fullt sjøvann. Kjemikalier som vil bli testet i sammen med ferskvann er cypermetrin, deltametrin, azametifos, H₂O₂ og Aqui-S. Alle disse kjemikaliene er i dag godkjent til bruk i oppdrett.
Dersom man for noen av kombinasjonene oppnår signifikant høyere lusetap enn kontrollene er det aktuelt å teste de ulike kjemikaliene i brakkvann (10 ppt som start) eller eventuelt lavere/høyere enn standard dose av kjemikaliene.
Tap mellom de ulike gruppene vil bli sammenlignet og lusetapskurver for de ulike gruppene vil bli laget.
Delforsøk 2. Identifisere ionepumper som er involvert i osmoregulering hos lakselus.
Resultater fra et tidligere forsøk viste at man har noen områder i lakselus som er viktige i sammenheng med ioneregulering. Noen kandidatgener ble også identifisert, men ytterligere studier gjenstår før man har identifisert ionepumper som er knyttet til osmoregulering hos lakselus. I dette prosjektet vil man bruke in situ hybridisering for å finne ionepumpekandidater som er uttrykt i de områdene av lakselus som ble identifisert tidligere (4 kjertler i fremre del av lakselusen). Funksjonen til mulige ionepumper vil bli evaluert ved RNA-interferens (RNAi) (en molekylærbiologisk mekanisme som er påvist i en rekke organismer) der kandidatgener vil bli slått ned. Effekten vil bli evaluert ved at man eksponerer fisk med RNAi-lus for ferskvann (og en kontrollgruppe som er behandlet på samme måte men med aktivt gen). Dersom man har økt dødelighet/lusetap ved ferskvannseksponering indikerer dette at kandidatgenet er involvert i osmoregulering.
Resultater fra et tidligere forsøk viste at man har noen områder i lakselus som er viktige i sammenheng med ioneregulering. Noen kandidatgener ble også identifisert, men ytterligere studier gjenstår før man har identifisert ionepumper som er knyttet til osmoregulering hos lakselus. I dette prosjektet vil man bruke in situ hybridisering for å finne ionepumpekandidater som er uttrykt i de områdene av lakselus som ble identifisert tidligere (4 kjertler i fremre del av lakselusen). Funksjonen til mulige ionepumper vil bli evaluert ved RNA-interferens (RNAi) (en molekylærbiologisk mekanisme som er påvist i en rekke organismer) der kandidatgener vil bli slått ned. Effekten vil bli evaluert ved at man eksponerer fisk med RNAi-lus for ferskvann (og en kontrollgruppe som er behandlet på samme måte men med aktivt gen). Dersom man har økt dødelighet/lusetap ved ferskvannseksponering indikerer dette at kandidatgenet er involvert i osmoregulering.
Resultater fra prosjektet vil bli presentert på ulike samlinger, konferanser og møter.
Data og informasjon vil være tilgjengelig for forskningsmiljø og aktørene i næringen.
Data og informasjon vil være tilgjengelig for forskningsmiljø og aktørene i næringen.
-
Sluttrapport: OSMO-lus: Lus i ferskvann
Sea Lice Research Center ved Universitetet i Bergen. Rapport. 29. mai 2017. Av Anna Z. Komisarczuk.