Økt lønnsomhet i torskesektoren: Rammeprogram 2011–2015

Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport
Torskeprogrammet har vært en stor og tung samfunnsfaglig satsing på å utvikle kompetanse om hvordan lønnsomheten i torskesektoren kan bedres. Programmets verdiforankring har vært å styrke den økonomiske bærekraften i torskesektoren innenfor biologisk bærekraftige rammer og samtidig dempe de negative effektene for den sosiale bærekraften. For å oppnå dette rettes oppmerksomhet mot å unngå/redusere sløsing med en viktige fellesressurs. Tiltakene som foreslås bygger på at aktørene skal ha like konkurransevilkår og at næringen skal ha trygge og gode arbeidsplasser.

Den norske torskesektoren henter sine inntekter fra en av verdens største torskebestander. Bestanden er i godt hold. Torskesektoren kan altså ikke påregne å øke lønnsomheten gjennom økte kvoter. Forbedringsmulighetene ligger derimot i å ta bedre vare på kvotene og øke markedsverdien av produktene. Samtidig kan effektivisering bidra til økt lønnsomhet. Effektiviseringen må bygge på – foruten å øke markedsverdien – å redusere kostnaden i produksjonen.

Flere funn gjort i programmet indikerer at en rekke fiskeripolitiske virkemiddel legger begrensninger på torskesektorens strategiske handlingsrom. Særlig gjelder det to forhold. Hvordan kvotene fordeles mellom ulike fartøygrupper/driftsformer og hvilket handlingsrom aktørene har for å velge effektive former for økonomisk organisering – både horisontalt og vertikalt.

Når det gjelder fremtidig fordeling av fangstrettigheter, konkluderes det med at det må høstes innenfor langsiktige miljømessig bærekraftige rammer. Aktørene som tildeles fangstrettigheter må ha høy fagkompetanse (om å fange og behandle fisk), være redelige og sløse lite (økonomisk og ernæringsmessig) med en verdifull matressurs. Institusjonelt er det viktig å etablere en moderne og åpen markedsarena for kvotefordeling – kortsiktige og langsiktige – med restriksjoner både med hensyn til tid og konsentrasjon.

Det er et kontinuerlig behov hos næringsaktørene til å justere fangstkapasiteten. Hovedrammene er satt gjennom kvotene og tilgjengelighet. Teknologiske endringer og skift i etterspørselsforhold gjør tilpasningen av fangstkapasiteten vanskelig, men nødvendig. Med slike rammer blir det nødvendig at myndigheten ikke bidrar til å komplisere beslutningsgrunnlaget. Et viktig bidrag vil være å redusere svingningene i kvotene.

Samtidig er det gjennom utforming av fangstreguleringer nødvendig å legge til rette for teknologiske endringer som reduserer sløsing og demper klimagassutslipp fra flåten.

Flere forhold i torskesektoren bidrar til å rette oppmerksomheten mot regelverket som begrenser og styrer den økonomiske organiseringen i sektoren. Først og fremst eksistensen av sløsing, enten det gjelder dårlig kvalitet eller feil kvoteavregning. Også støyen rundt førstehåndsomsetningen og den manglende evnen dette markedet har til økonomisk å straffe sløsing får mye oppmerksomhet. Med basis i torskeprogrammet fremheves det et grunnleggende behov for å øke koordineringen mellom de ulike leddene i sektoren.

En viktig næringsstrategi vil derfor være å utvikle velfungerende mellommarkeder som leverer på kvalitetsgradert prissetting, demper sesongsvingningene og reduserer faren for feil kvoteavregning. Utvikling av teknologiske og logistikkmessige løsninger som gjør kontroll med kvantum og vurdering av kvalitet enklere vil være viktige bidrag til å dempe konflikten mellom kjøper og selger og motivere for redusert sløsing. Samtidig er det nødvendig å gi næringsaktørene større frihet til å velge organisasjonsformer både horisontalt og vertikalt.

Offentlige myndigheter har sterke ambisjoner om å styre torskesektoren. Et av de sterkeste virkemidlene i torskesektoren som fins i den offentlige verktøykassen er fangstreguleringene. Her bestemmes både hvor mye og hvem som får lov å fiske med hvilke redskaper. Her bestemmes viktige restriksjoner for redskapsbruk og fangstoperasjon. Her stilles det krav til fartøyutforming, og i enkelte sammenhenger hvilken prosessering som kan foregå om bord og på land. I programmet er det avdekket at sløsing direkte kan relateres til måten fangstreguleringene er utformet på. Slik kunnskap er viktig når fremtidige fangstreguleringene skal utformes for å redusere/dempe sløsing i torskesektoren.

Med bakgrunn i modeller utviklet i torskeprogrammet og empiriske funn pekes det på behovet for å dempe de sesongmessige svingningene. Det blir også viktig å redusere/ fjerne driftsformer som sløser med ressursen. Kvotebonus er et virkemiddel som kan benyttes for å fremme teknologiske og driftsmessige nyvinninger.

Torskeressursen er en nasjonal fellesressurs som bør forvaltes på en måte som gir størst mulig nytte for samfunnet. De aktørene som har tillatelse til å utnytte denne ressursen kommersielt har på mange måter en kontrakt med samfunnet. Denne kontrakten er basert på historiske rettigheter og fordeling av slike rettigheter til mange aktører. Denne rettigheten har i stadig større grad blitt konsentrert på færre hender. Dette skyldes først og fremst teknologiske endringer og behovet for å være konkurransedyktige globalt. Den strukturelle utviklingen har bidratt til å reformulere hva samfunnet ønsker tilbake for at stadig færre har/får rett til å høste fra en begrenset fellesressurs.

En viktig moderniseringsprosess – som foreslås som et resultat av funn i programmet – er et åpent og velfungerende marked for fangstrettigheter som gir rom for å flytte rettigheter fra fartøy og driftsformer som sløser med ressursene over til driftsformer og fartøy som sløser lite med ressursene.

For å dempe de negative effektene av økt konsentrasjon for den sosiale bærekraften, kan ressursrentebeskatning implementeres som en sentral dimensjon i den fremtidige samfunnskontrakten mellom dem som gis eksklusive rettigheter til å høste fra fiskeressursene og samfunnet.

Publiserte artikler
– Petter Holm, Jesper Raakjær, Rikke Becker Jacobsen and Edgar Henriksen, ‘Contesting the social contracts underpinning fisheries—Lessons from Norway, Iceland and Greenland’. Marine Policy, 55 (2015), 64–72, see Elsevier.
– John R. Isaksen, Øystein Hermansen and Ola Flaaten, ‘Stubborn fuel tax concessions: The case of fisheries in Norway’. Marine Policy, 52 (2015), 85–92, see Elsevier.