Oppdatert klimaregnskap for norsk havbruksnæring

Sammendrag av resultater fra prosjektets faglige sluttrapport
Klimagassutslipp ble kvantifisert for elleve av de viktigste norske lakseleverandørkjedene målt i volum og verdi. Livssyklusanalyse (LCA) og miljøutvidet kryssløpsmodellering (EE-MRIO) ble brukt som analysemetodene i studien. Produkter inkludert var fersk og frossen hel laks og laksefileter fraktet til markeder i Europa, USA og Asia med lastebil, sjø og fly. Resultatene viser et klimafotavtrykk på mellom 4,8 og 28 kg av CO₂-ekvivalenter/kg spisbart produkt hos forhandler. Produktene som ikke fraktes med fly hadde et klimafotavtrykk mellom 4,8–5,7 kg CO₂-ekvivalenter/kg spisbart produkt. Resultatene presentert for norsk lakseoppdrett i 2021 bekrefter tidligere funn når det gjelder viktige bidragsytere. Der flyfrakt er involvert, dominerer det utslippene, uavhengig av marked, avstand, produktform og type flyfrakt (buk eller dedikert frakt). Etter flyfrakt er fôrproduksjon den viktigste bidragsyteren og ca. 75 % av det totale utslippet fram til slakting skyldes fôrproduksjon. Slakting og foredling bidrar til mindre enn 2 % av det totale klimafotavtrykket for alle produkter, mens emballasje står for 1–5 % av klimafotavtrykket. Sensivitetsanalysen viser at ved å iverksette tiltak som dagens “beste praksis” som for eksempel økonomisk fôrkonverteringsrate (eFCR), energikilde for fôrflåte, energieffektivitet i settefiskproduksjon og biproduktutnyttelse, er det et potensial på 24 % reduksjon av utslipp ved farmgate.

I denne studien er utslippsreduserende tiltak gruppert på 5 hovedtiltak (fôr, tap, produksjonssystemer, distribusjon og energi) med 19 deltiltak på tvers av de ulike delene av verdikjeden evaluert for å identifisere de mest effektive når det gjelder klimagassutslipp og kostnader. Disse er endringer i om bord-prosessering og transport til markedet med skip, oppdrett i lukkede merder samt nye energibærere på båt. Potensialet for utslippsreduksjon varierte fra 19 % mindre utslipp til 29 % høyere utslipp enn standard laks ved 3,8 kg CO₂-ekvivalenter/kg levende vekt. Noen av høykostnadstiltakene som ga økte utslipp er storsmolt produsert på land og eksponert anlegg. Grove estimater viser at dette er i hovedsak på grunn av økte energibehovet på land for produksjon av større smolt og det høye infrastrukturbehovet for eksponert anlegg. Det er behov for bedre datagrunnlaget for kunne konkludere om disse tiltakene har faktisk høyere utslipp enn basis-caset.

I praksis vil implementeringen av de reduksjonstiltakene være avhengige av mange faktorer som teknologiberedskap for ombord-prosessering, tilgjengelighet av marine biprodukter og europeisk soya, omlegging av fartøyer til nye energibærere og forbrukernes etterspørsel. Det skal bemerkes at karbonavtrykket – og kostnadsvurderingen av utslippsreduserende tiltak er forenklet og basert på grove estimater for produksjonsparametere. Andre måleindikatorer enn klimagassutslippet må vurderes i fremtiden for å sammenligne de samlede effektene av forbedringstiltakene. Det kan konkluderes med at det en rekke mulige tiltak som kan både redusere klimagassutslippene samt produksjonskostnadene.

Resultater fra kryssløpsmodellering viser at utgifter på 437 millioner kr til innkjøp av tjenester ga et samlet utslipp på 4.000 tonn CO₂-ekvivalenter. Disse er basert på regnskapstall fra to store oppdrettsselskap i Norge hvor deres totale innkjøp av varer og tjenester var på 6,5 milliarder kr. Utslipp fra tjenesteleveranser representerer 0,03 tonn CO₂-ekvivalenter for hvert tonn produsert laks. Resultatene viser at selv om tjenester utgjør om lag 7 % av alle kjøp av oppdrettsselskaper, representerer de mindre enn ~1 % av det totale karbonfotavtrykket til laks ved farmgate. Dette funnet gir et godt innblikk i betydningen av tjenester kjøpt av havbruksnæringen og deres bidrag til de totale utslippene. Resultatene viser at de betyr lite for det totale klimafotavtrykket til laksen. Denne analysen dekker livssyklusen til fisken fra dyrking og høsting av fôringredienser til det punktet hvor fisken leveres til en grossist i markedet med en funksjonell enhet på ett kg spisbar sjømat levert til en forhandler. Systemgrensene utvides også til å omfatte investeringer og ulike tjenester for EE-MRIO. Data er samlet inn fra en rekke kilder, hovedsakelig fra offisiell norsk statistikk og data fra selskaper i havbruksnæringen, og strekker seg mellom 2018 og 2021. Det er spesielt sett nærmere på data fra 2021. I tillegg sammenlignes også klimagassutslippene fra norsk lakseoppdrett over tid.

Prosjektet er hovedsakelig rettet mot å øke kunnskapen i havbruksnæringen om miljøprestasjonene til lakseproduktene og gi et grunnlag for å prioritere utslippsreduserende tiltak. Målet med studien var å kvantifisere klimapåvirkningene av verdikjeden til norsk oppdrettslaks basert på de mest representative data. Analysen representerte ikke en spesifikk verdikjede til én produsent og viser fram klimapåvirkningene til den gjennomsnittlige laks produsert i Norge. Det innebærer at resultatene kan brukes som en målestokk for å evaluere egen ytelse, og verdiene kan ikke brukes som et klimafotavtrykk til et spesifikt kommersielt produkt. Forskjeller i data og metoder som brukes gjør resultatene usammenlignbare med tidligere vurderinger. For å overvåke ytelsen over tid, ble det gjort en sammenligning i denne rapporten med konsistente metoder som viser en utslippsreduksjon på rundt 10 % siden 2017, noe som delvis skyldes redusert inkludering av soyaprotein fra land med økende arealbruk og inkludering av andre plantebaserte proteinkilder med lavere klimaintensitet. Arbeidet er utført av SINTEF Ocean AS, Asplan Viak AS og RISE: Forskningsinstituttet i Sverige i perioden desember 2021 til desember 2022. Representanter fra Bellona, Cermaq, Grieg Seafood, Nova Sea, Sinkaberg-Hansen, Skretting og Norges sjømatråd har deltatt i prosjektets referansegruppe og bidratt med data, industri- og markedsinnsikt samt diskusjon rundt forutsetningene som ligger bak analysen.