Til innholdet

Prosjektnummer

901068

Prosjektinformasjon

Prosjektnummer: 901068
Status: Avsluttet
Startdato: 15.12.2014
Sluttdato: 31.12.2016

Genetisk resistens i lakselus: Kartlegging av merdvariasjon i genetisk resistens, og hvordan denne påvirker avlusningseffekt

Sammendrag fra prosjektets faglige sluttrapport
Hovedmålet i prosjektet har vært å gi ny dokumentasjon og kunnskap om hvordan genetisk resistens i lakselus opptrer på anleggs- og merdnivå. Resistenstesting i prosjektet har omfattet molekylær påvisning av egenskaper knyttet til resistens mot azametifos, pyretroider og hydrogenperoksid.

Behandling med azametifos medførte markert endring i resistensegenskapene hos lus før og etter behandling. Nært opptil 100 % av lus som var homozygot mottakelige for dette lusemiddelet var fraværende etter behandling, mens azametifos-spesifikk dødelighet ble beregnet til størrelsesorden 40–50 % for heterozygote lus og 0–10 % av homozygot resistente lus.

Også for pyretroider var det en seleksjon mot økende resistens ved behandling. Forskjellene var imidlertid mindre tydelige enn for azametifos, men dette kan skyldes at det var utbredt resistens i alle prøvetatte merder også før behandling.

For hydrogenperoksid var det ikke tydelige systematiske forskjeller i grad av katalaseuttrykk før og etter behandling.

Metodeutvikling
Fra forsøkene som så nærmere på merd- og vertsvariasjon i resistensegenskaper uten direkte tilknytning til noen behandlingsepisode, var det av underordnet betydning om lus stammet fra normale fisk eller såkalte svimere. Videre var det ikke av betydning hvilken merd lus ble samlet fra eller om de var samlet inn første eller andre uke. Disse undersøkelsene tyder på at et stort nok utvalg av lus fra en gitt merd vil være representativt for resistenssituasjonen i anlegget, gitt at merdene har noenlunde lik behandlingshistorikk.

Oppsummering av nytteverdien av prosjektet for oppdrettsnæringen
• Resultatene underbygger generelt en restriktiv strategi hva angår bruk av kjemiske midler i bekjempelsen av lakselus, både ved at behandlingene viste sterk selektiv kraft for resistensutvikling og ved at resistens mot organofosfater og pyretroider var utbredt.
• For organofosfater spesielt, viser resultatene at genetisk testing for resistensegenskaper i forkant av en eventuell behandling vil gi en god indikasjon på potensiell behandlingseffekt og en forutsigbar endring i genotype-sammensetning etter en behandling.
• Endelig sannsynliggjorde resultatene fra prosjektet at genetisk testing av et utvalg lus på en lokalitet vil være representativt for lusepopulasjonen på lokaliteten, uavhengig av hvilken merd eller vertsfisk utvalget innsamles fra.

Resultatene viser svært tydelig at det er et meget sterkt seleksjonspress i retning resistente lakselus ved bruk av azametiphos, og at seleksjonen skjer på merdnivå. At det var svært vanskelig å finne anlegg med lakselus som var følsomme / sensitive overfor pyretroider kan også tyde på at det samme er tilfelle for disse stoffene, og at seleksjonen allerede har kommet svært langt. Resultatene må føre til meget bevisst og restriktiv bruk av medikamentell behandling, og da særlig flere behandlinger med samme middel. Hvis hele næringen tar hensyn til disse resultatene vil det få stor nytteverdi ved at eksisterende og nye lusemidler vil kunne benyttes strategisk i det løpende arbeidet med kontroll av lakselus.
Lakselus er en stor utfordring for laksenæringen, og medikamentell behandling er fortsatt et av de viktigste virkemidlene for å redusere lusemengde i anlegg. En god forståelse av merdvariasjon når det gjelder resistens og eventuelt andre faktorer som påvirker avlusninger er avgjørende for å bedre forstå og optimalisere avlusningsprosedyrene, og for å ivareta effekten av avlusningsmidler optimalt. 
 
Prosjektet er en direkte forlengelse av Sea Lice Research Center (SLRC) sitt arbeid med å identifisere genetiske resistensmarkører i lakselus.
 
SLRC har som en sentral målsetning å kunne utarbeide anbefalinger for mønsterpraksis (“best practice”) og/ eller integrert sykdoms- og parasittkontroll (“integrated pest management”) for å optimalisere dagens lusebekjempelsesstrategi. Prosjektet vil være sentralt i det omfattende arbeidet med å få kontroll på faktorer som påvirker avlusningseffekt.
Å gi ny dokumentasjon og kunnskap om hvordan genetisk resistens i lakselus opptrer på anleggs- og merdnivå, og om eventuell variasjon i behandlingseffekt mellom merder reflekterer variasjonen i resistensnivå, eller om det er andre forklaringsmodeller for slik variasjon.
Med bedre kunnskap om resistenssituasjonen på anleggs- og merdnivå kan en identifisere tiltak for å optimalisere behandlingsrutinene og lusebekjempelsesstrategien i norske oppdrettsanlegg. Dette kan videre danne grunnlag for en mer effektiv bekjempelsesstrategi og dermed redusere lusemengde og belastning for oppdrettere og miljø. 
Forskningsarbeid utført gjennom Sea Lice Research Centre (SLRC) har lagt grunnlaget for at PatoGen har utviklet nye analyser for resistensmonitorering i lakselus (Lepeoptheirus salmonis). Analysene er basert på arvbare genetiske markører som er unik for lus med nedsatt følsomhet for behandlingsmidler (azametiphos og pyretroider (under patentering)), samt at man har identifisert genområder som en nå optimaliserer for å kvantifisere resistens mot hydrogenperoksid.

Prosjektet vil dra nytte av de nye analysene til å karakterisere genetisk resistens i lakselus på merdnivå i et utvalg anlegg, og undersøke eventuelle sammenhenger mellom variasjon i resistensgrad og behandlingseffekt på merdnivå.

Prosjektet er planlagt gjennomført i tett samarbeid med oppdrettsaktører, og det skal prøvetas laksleus fra anlegg før og etter behandling. 

Prosjektet er avhengig av at det foretas avlusninger i anlegg med enkeltstoff, og med en ikke for høy resistensgrad. For hydrogenperoksid regnes dette ikke som en utfordring, og det tas sikte på at anlegg som avluses med hydrogenperoksid undersøkes allerede i 2014. For pyretroider og azametiphos er det i større grad utviklet resistens i større områder, og det er regnet med at en vil trenge mer tid for å identifisere og kvalifisere relevante anlegg inn i studiet. Dette vil bli påbegynt i 2014, men skal i hovedvekt foregå første halvår 2015.
Formidling av oppnådde resultater underveis i prosjektet vil bli vektlagt slik at næringen, forvaltningen og andre interessegrupper kan være kjent med kunnskapsstatus og slik at ny kunnskap kan implementeres raskt.

PatoGen vil formidle resultater fra prosjektet fortløpende til kunder og samarbeidsparter, samt at industripartnerne være operative i prosjektet, og holdes løpende oppdatert omkring resultatene i prosjektet. Videre vil prosjektresultater presenteres på nasjonale møter og konferanser hvor det er naturlig.

I den grad resultatene gir grunnlag for det, tar SLRC sikte på å utarbeide en mønsterpraksis (“best practice”)-manual for avlusninger i samarbeid med partene i prosjektet og SLRC for øvrig.

SLRC anser det også som viktig at det utarbeides veileder for integrert sykdoms- og parasittkontroll (“integrated pest management”) på lakselus i oppdrettsnæringen, og dette prosjektet vil være et viktig bidrag til dette arbeidet.
keyboard_arrow_up