Bedre fiskehelse i Nord-Norge

Rapporten, “Bedre fiskehelse i Nord-Norge” oppsummerer erfaringer fra prosjektet og inneholder forslag til “beste praksis” for settefisk- og matfiskproduksjon av laks. I tillegg gjennomgås viktige sider ved fiskehelsesituasjonen i Nord-Norge. Som vedlegg til rapporten er det laget en kurspakke som skal kunne lastes ned fra www.fiskehelse.no/FHLfiskehelse. Hensikten er å høyne kunnskapen om hvordan sykdommer bør håndteres i oppdrettsnæringen, slik at vi får bedre fiskehelse. Det er lagt vekt på å få med en del fakta og problemstillinger som særlig gjelder Nord-Norge og som i liten grad omfattes av andre rapporter.

“Beste praksis” er den antatt sikreste og mest effektive måten å gå fram på for å oppnå et ønsket resultat. Grunnlaget for å velge et bestemt sett av aktiviteter, utstyr, prosedyrer og organisering er tidligere praktisk erfaring. Hvis “beste praksis” er nedfelt skriftlig kalles også selve dokumentet ofte for beste praksis. Men fordi forutsetninger kan endres over tid må beste praksis oppdateres og ta opp i seg nye erfaringer og kunnskap.

De neste delene av denne prosjektrapporten beskriver “beste praksis” for settefisk- og matfiskproduksjon av laks. For hver av disse produksjonene er beste praksis satt opp som en kortfattet oversiktsdel etterfulgt av en utdypende vurderingsdel med supplerende informasjon. Oversiktsdelen og vurderingsdelen kan med fordel leses parallelt, og inndeling og nummerering er den samme i begge delene. For å gjøre det lettere å finne fram er det i oversiktsdelen satt inn merkelapper som viser hvilke faser eller aktiviteter i produksjonen de enkelte tekstdelene hører til, f.eks. (*Drift). I noen tilfelle er det også tatt med punkter som gjelder produksjonen, men som ikke styres direkte av oppdretter, f.eks. brønnbåtvirksomhet. Disse avsnittene er markert. I vurderingsdelen er det tatt med noen enkle skisser til kost/nytte-vurderinger som kan være et utgangspunkt for vurderinger som må gjøres av den enkelte oppdretter. Oppdrett av regnbueørret har mange likhetstrekk med lakseoppdrett, så “beste praksis” for lakseoppdrett vil med mindre endringer også kunne brukes ved produksjon av regnbueørret. Oppdrett av torsk og andre arter vil også kunne dra nytte av erfaringer fra lakseoppdrett, men her må det i større grad tas hensyn til artsforskjeller og ulikheter i øvrige forutsetninger.

Det er tidligere utgitt “beste praksis” for viktige deltema innen fiskehelse, f.eks. vaksinering, men ikke noe forslag til en samlet “beste praksis” for alle viktige sider. Det er derfor stort rom for videreutvikling og forbedringer.

Framtidsutsikter
Det er bred faglig enighet om at virussykdommer og lakselus er de største fiskehelseutfordringene i lakseoppdrett. Virussykdommene er vanskelige å unngå fordi det så langt ikke finnes noen vaksineteknologi som i praksis gir fullgod beskyttelse. Lakselus er problematisk å kontrollere effektivt fordi parasitten utvikler motstandskraft mot de avlusningsmidlene som nå finnes. Teknologiske framskritt vil altså kunne bedre situasjonen for både luse- og virusproblemene. Vi må kunne forvente at slike teknologiske framskritt vil komme, men samtidig vil det være urealistisk å regne med at alle sykdomsproblemer snart kan forebygges eller kontrolleres effektivt med vaksinering og behandling. Tradisjonelle tiltak som bygger på smitteskiller og smittehygiene vil derfor fortsatt være avgjørende for å unngå store tap. Slike tiltak har derfor fatt stor plass i prosjektrapporten. I matfiskfasen er sykdommer idag den største årsaken til tap av fisk og dermed også det største fiskevelferdsproblemet.

Også for et eventuelt framtidig storskala torskeoppdrett er det grunn til å forvente at virussykdommer vil være den største sykdoms¬utfordringen. Hvilke virus som på sikt vil gi de største problemene er det derimot umulig å forutsi med rimelig sikkerhet. Det man vet er at forskningskapasiteten og den generelle kunnskapen om virussykdommer hos fisk er sterkt forbedret de siste 20 årene. Men så lenge høyeffektive vaksiner mot fiskevirus ikke finnes, kan virussykdommer føre til store problemer og tap også i framtidig torskeoppdrett.

Generelt er Nord-Norge i en gunstig posisjon når det gjelder de to sykdomsproblemene som for tiden er de mest alvorlige på nasjonalt nivå: PD og lakselus. Samtidig er Nord-Norge ugunstig stilt i forhold til andre problemer som er mindre alvorlige, bl.a. parvicapsulose og ILA. Gjør en opp status har derfor nordnorsk oppdrettsnæring samlet sett de aller beste forutsetninger. En utfordring er at forskning mv. på problemer som særlig rammer nordnorsk oppdrett kan bli nedprioritert hvis ikke næringen selv er pådriver. Det er også mulig å skusle bort noen av de fordelene landsdelen nå har i forhold til sykdommer, hvis næringen ikke aktivt arbeider for en god fiskehelse.