Prosjektnummer
900564
Kartlegging av mulige løsninger rundt bruk av nedbrytbare materialer i fiske med garn for å redusere faren for spøkelsesfiske: Forprosjekt
I dette prosjektet er det blitt kartlagt mulige løsningsalternativer for å unngå/redusere effekten av spøkelsesfiske. Forslag til tiltak og videre arbeid inkluderer:
• Løsninger rundt bruk av nedbrytbare materialer i deler av garn
• Hindre tap av garn. Her anbefales følgende mulige prosjekter:
o utvikling av en intelligent bøye
o varsling av havstrøm med applikasjon for beregning av avdrift for redskap
o sikrings-ile med galvanisk utløser
• Hjelpemidler for å finne tapte garn på bunnen.
• Løsninger rundt bruk av nedbrytbare materialer i deler av garn
• Hindre tap av garn. Her anbefales følgende mulige prosjekter:
o utvikling av en intelligent bøye
o varsling av havstrøm med applikasjon for beregning av avdrift for redskap
o sikrings-ile med galvanisk utløser
• Hjelpemidler for å finne tapte garn på bunnen.
-
Sluttrapport: Kartlegging av mulige løsninger rundt bruk av nedbrytbare materialer i fiske med garn for å redusere faren for spøkelsesfiske
Sintef-rapport A21536, 2012. Av Eduardo Grimaldo, Lasse Rindahl, Manu Sistiaga, Gjermund Langedal, Jack Jensen og Bjørn Jørgensen.
Garn og line utgjør to betydelige redskapsgrupper i norske fiskerier. I 2004, ble 4500 fartøy av ulik størrelse registrert med garn- og linefanget fisk. Garn- og linefisket utøves hovedsaklig av kystflåten, men den havgående flåten er også representert i enkelte fiskerier. Torsk, sei, blåkveite, breiflabb og rognkjeks utgjør de viktigste fiskeslagene i garn som foregår i dybdeintervallet mellom 5–800 meter. Fisket etter breiflabb og rognkjeks utøves kun med garn og for artene torsk, sei og blåkveite er det betydelig fiske med garn.
Tapte fiskeredskap er et stort miljøproblem både internasjonalt og i nasjonalt farvann. Norge er det eneste landet i verden som driver systematisk garnopprydding på de mest intensive garnfeltene. Fiskeridirektoratet startet med opprensking av tapte fiskeredskaper i 1980 og har siden den gang gjennomført årlige opprenskingstokt. I de senere årene har antall garn som tas opp variert mellom 400–600. Mellom 1983 og 2009 er det tatt opp cirka 13000 garn. Norske fiskemyndigheter regner med at det går tapt mellom 500 og 1000 garn i året bare i norske farvann (Misund, et al 2006).
Tapte fiskeredskap er et stort miljøproblem både internasjonalt og i nasjonalt farvann. Norge er det eneste landet i verden som driver systematisk garnopprydding på de mest intensive garnfeltene. Fiskeridirektoratet startet med opprensking av tapte fiskeredskaper i 1980 og har siden den gang gjennomført årlige opprenskingstokt. I de senere årene har antall garn som tas opp variert mellom 400–600. Mellom 1983 og 2009 er det tatt opp cirka 13000 garn. Norske fiskemyndigheter regner med at det går tapt mellom 500 og 1000 garn i året bare i norske farvann (Misund, et al 2006).
Erfaring fra opprenskingsarbeidet viser at tapte garn som står igjen på havbunnen kan være i aktivt fiske i minst syv år etter at de er tapt. Dette utgjør en betydelig skjult, uønsket og helt unødvendig form for beskatning av ressursene. Tapte garn bidrar til skjult beskatning av en stor mengde fisk av ulike arter gjennom året, såkalt spøkelsesfiske. Ingen vet hvor mange tonn fisk som råtner bort i gjenglemte garn. Problemet finnes langs hele Norskekysten, og i internasjonalt farvann frykter man betydelige konsekvenser for flere fiskebestander. Også andre dyr som fugler, sel, hval osv. kan vikle seg inn i tapt redskap. I tillegg til spøkelsesfiske tilfører tapte redskap de marine økosystemene ulike plastpartikler og miljøgifter når materialene en gang brytes ned. Fiskerier trekkes frem som en betydelig bidragsyter til dette miljøproblemet (Derraik, 2002). I 2010 har Fiskeridirektoratet også gjennomført opprensking etter relativt store mengder kongekrabbeteiner som har blitt meldt tapt.
I tillegg til de miljømessige problemene skaper tapte fiskeredskap konflikter mellom ulike redskapsgrupper. For eksempel er det tatt opp milevis med tauverk (snurrevadtau, liner, iler, etc.) samt dregger, patentanker, trållin og wire. Når disse går tapt, eller dumpes på garnfelt, skaper det problemer for både garn- og linefiskerne som hekter fast nye garn- og liner som settes i området.
Senest i 2009 viste toktresultatet at det fortsatt er et klart behov for årlige opprydningstokt; og at opplysninger tilsier at det går tapt mer garn enn det som tas opp. Derfor er det blitt innført andre tiltak, som å bedre det tekniske regelverket i garnfisket: Garnbegrensinger, krav til røkting og merking. Allikevel, problemet er fortsatt betydelig.
I FHFs handlingsplanen 2010 står det at en av målsettingene innenfor redskapsteknologi er å bidra til utvikling rundt nedbrytbare garn for å unngå spøkelsesfiskeri. På liknende måte er miljørelatert virksomhet (herunder opprensking av tapte fiskeredskap) en av fire hovedområder i Fiskeridirektoratets handlingsplan for 2010.
I FHFs handlingsplanen 2010 står det at en av målsettingene innenfor redskapsteknologi er å bidra til utvikling rundt nedbrytbare garn for å unngå spøkelsesfiskeri. På liknende måte er miljørelatert virksomhet (herunder opprensking av tapte fiskeredskap) en av fire hovedområder i Fiskeridirektoratets handlingsplan for 2010.
Å framskaffe løsningsalternativer for å redusere effekten av spøkelsesfiskeri, og identifisere aktører som kan være med i utviklingen av et hovedprosjekt.
Delmål
Delmål
• Å konkretisere hvilke redskapskomponenter (tau, nett, lodd, flyteelementer, osv.) kan bli mest aktuelle bygd i nedbrytbare materiellere.
• Å foreslå mulig teknologi for å lage nedbrytbare materiellere.
• Å identifisere og invitere samarbeidspartnere til et hovedprosjekt hvor man utvikler en prototype klar for testing.
• Å foreslå mulig teknologi for å lage nedbrytbare materiellere.
• Å identifisere og invitere samarbeidspartnere til et hovedprosjekt hvor man utvikler en prototype klar for testing.
Dette forprosjektet vil fremme utviklingen i norsk fiskerinæring som kan bidra til ressursvennlig og rasjonell beskatning av fiskeressursene. Utvikling av nedbrytbare materialer til garn-, line- og teinefiskeriet møter de utfordringene knyttet til uheldig miljøproblem som disse fiskeriene har hatt gjennom årene.
Arbeidet i forprosjektet foreslås inndelt i tre faser:
1 Litteraturstudie
En litteraturstudie vil bli gjennomført for å identifisere den mest sentrale vitenskapelige litteraturen om tiltak for å unngå/redusere spøkelsesfiske; samt de viktigste forskningsinstitusjonene som har jobbet med temaet. Litteraturgjennomgangen vil også identifisere det viktigste fiskeriet av interesse for studien. I tillegg vil undersøkelser bli brukt til å utfylle resultatene fra litteraturgjennomgang.
2 Etablering av styringsgruppe
Det skal opprettes en styringsgruppe som består av: en eller to erfarne garnfiskere, forskere, en redskapsprodusent og en representant av utviklingsseksjonen (Fiskeridirektoratet). Her skal det jobbes mer med gruppesammensetning med de tekniske løsningsalternativene til å konkretisere hvilke(n) redskapskomponent(er) som er mest aktuelle til å bli produsert med nedbrytbare materiale (tau, nett, lodd, flyteelementer, osv).
En forutsetning her er at redskapen skal beholde sine fiskeegenskaper. I tillegg skal det prøves å identifisere fordeler, ulemper og utfordringer med hver løsning. Herunder også en evaluering av de økotoksikologiske egenskapene til de ulike materialene (basert på en litteraturstudie).
3 Lage arbeidsbeskrivelse for videreføring i hovedprosjekt
Ut fra pkt. 1 og 2 vil bli laget en arbeidsbeskrivelse for et hovedprosjekt. Her vil aktører fra industrien (utstyrleverandører) bli invitert til å delta. Målsettingen for hovedprosjektet vil bli å utvikle en nedbrytbar redskap klar til industrialisering.
Prosjektet skal gjennomføres over en tidsperiode på seks (6) måneder.
Resultater fra dette forprosjektet vil bli formidlet via fiskeripressen, FHFs og Fiskeridirektoratets nettsider.