Amøbisk gjellesykdom (AGD) forårsakes av amøben Paramoeba perurans og har vært et alvorlig problem i norsk lakseoppdrett siden 2013. Nå på høsten er vi inne i den tida hvor problemet er aller størst, og det er spesielt Vestlandet som er rammet. Ettersom sykdommen er et relativt nytt problem i våre farvann er det behov for mer kunnskap om denne parasitten samt diagnostiske verktøy.

Forskjeller i virulens og miljøtoleranse mellom ulike kloner av amøben

Det første prosjektet, ledet av Universitetet i Bergen ved Are Nylund, studerte ulike kloner av amøben fra både oppdrettslaks og et utvalg villfisk-arter. For å kunne forebygge mot AGD og også å gi laksen best mulig behandling, er det viktig med grunnleggende kunnskap om selve amøben samt nødvendige verktøy for rask og sikker påvisning av parasitten og virulente varianter, som var målsetningene for dette prosjektet.  

Det ble funnet stor variasjon i virulens mellom ti ulike kloner av amøben. Det viste seg at noen kloner ikke ga gjelleforandringer mens de mest virulente ga omfattende skader med påfølgende dødelighet under smitteforsøk. Forsøkene viste også stor variasjon i laksens evne til å motstå sykdom, hvor laks uten gjelleskader kunne ha samme mengde amøber som individer med alvorlige skader. Likevel var det ikke mulig å påvise genetisk variasjon som kunne knyttes til disse virulensforskjellene, og derfor heller ikke mulig å utvikle diagnostiske verktøy basert på virulensmarkører. Prosjektet undersøkte også vekstmønsteret til de ulike klonene ved ulike temperaturer og saliniteter. Resultatene viste en variasjon i temperaturtoleranse som antyder at parasitten potensielt kan ha mulighet til å spre seg til nordligere regioner. Tilsvarende ble det påvist variasjon i salinitetstoleranse som tilsier at bruken av ferskvann for å fjerne amøben må gjennomføres på en slik måte at det ikke blir selektert for salinitetstoleranse.

Kan bakteriefloraen påvirke virulens?

Under dyrking av de ulike klonene så man at hver klon hadde en unik sammensetning av bakterier i dyrkingsmediet. Da det var ukjent hvilken effekt disse bakteriene kunne ha på laksens gjellehelse ble det forsøkt å fjerne bakteriene med antibiotika. Dette medførte samtidig en betydelig redusert vekst og overlevelse for amøben, som viser at levende bakterier er avgjørende for amøbens vekst i kultur. En interessant observasjon var at overføring av bakterier fra medium hos høy-virulente til lav-virulente kloner synes å kunne øke virulensen hos disse variantene av amøben. Dette betyr at bakteriefloraen i seg selv kan være en mulig forklaring på forskjellene i virulens mellom kloner, noe som kan være av sentral betydning dersom bakteriefloraen på laksens gjeller er avgjørende for virulensen til amøben. Forskerne utelukker heller ikke at mulige epigenetiske mekanismer (f eks miljøfaktorer som kan endre amøbens gen-aktivitet) eller vertsfaktorer kan ha betydning her. Symbionten Perkinsela sp. (en amøbe-lignende organisme som lever inne i P. perurans), som ble karakterisert i prosjektet, kan også tenkes å påvirke regulering av gen-uttrykk hos amøben.  

Prosjektet etablerte også en metode for nedfrysning og opptining av amøben basert på kryopreservering i nitrogen for lagring over lengre tid. I tillegg ble det utviklet to nye real time RT-PCR analyser, et nytt spesifikt assay for sikker påvisning av amøben og et for å påvise symbionten Perkinsela sp.

Les mer om prosjektet og hele sluttrapporten her (Prosjekt 901053).

Standardisering av AGD-gjellescore

Hvilken metode som er best for å score AGD har vært omdiskutert, og det er fra næringens side et ønske om å utvikle en entydig metode for å score gjeller, slik at det er mulig å sammenligne mellom anlegg og ikke minst for å fastslå beste tidspunkt for behandling. Formålet med dette prosjektet var å etablere en standard for AGD-gjellescore. Dette prosjektet som ble gjennomført av Veterinærinstituttet ved Sigurd Hytterød som prosjektleder, fokuserte også på hvordan man kan skille AGD-score fra andre gjelleskader, og hvordan tilstedeværelse av andre patogener kan påvirke gjellescoring i felt. Data fra laboratorieforsøk og resultater og erfaringer fra tre oppdrettsanlegg ble benyttet som grunnlag.

Gjellescoring på merdkanten. Foto: Veterinærinstituttet

Bruk den mest affiserte gjelleflaten til å score AGD i felt

Prosjektet konkluderer med at beregning av gjellescore basert på den mest affiserte gjelleflaten er den beste fremgangsmåten ved AGD-scoring i oppdrettsanlegg. Da studeres alle 16 gjelleflatene, for så å notere ned resultatene kun for den mest affiserte av de 16. For å skille AGD fra andre gjelleproblemer anbefales det å benytte seg av et todelt gjellescoringssystem utviklet av FoMAS. Da registreres aktiv AGD-score som forhøyede, hvite, slimete flekker på gjelleoverflaten fra den mest affiserte gjelleflaten. Total gjellescore registreres som alle makroskopiske forandringer på gjelleoverflaten, inkludert aktive AGD lesjoner, også registrert fra den mest affiserte gjelleflaten. Et todelt gjellescoringssystem er vurdert som godt egnet til gjellescoring på merdkanten, både på fisk tidlig og sent i sykdomsforløpet. I sluttrapporten står det også at det anbefales å sjekke områdene dorsalt og ventralt, samt inn mot brusken på gjelleflatene ekstra nøye tidlig i AGD-utviklingen.

I lab er det viktig med et scoresystem som gir et detaljert bilde av sykdomsutviklingen, slik at selv små forskjeller mellom forsøksgrupper kan fanges opp. Scoreverdi for alle 16 gjelleflatene hos hver fisk anbefales å registreres, og verdiene for all fisk innenfor en forsøksgruppe beregnes i en gjellematrise.

Les mer om prosjektet og sluttrapporten her (Prosjekt 901333).