Dette forskningsarbeidet som ble utført av Nofima, Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet, med støtte av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF), virker omfattende.
Jeg har gått gjennom rapporten og lett etter konklusjoner, men førsteinntrykket er at rapporten først og fremst gir et oversiktsbilde over hva vi vet om de forskjellige sykdommene og smittefarene, samt hvilke kunnskapsbehov og fremtidig forskning som er nødvendig for å bekjempe problemet. Stemmer det?
Prosjektets formål var å få en oppsummering av kunnskapsstatus på området smitte mellom villfisk og oppdrettsfisk, og en beskrivelse av fremtidige forskningsbehov. Dermed gir rapportene ganske korrekt observert, først og fremst et oversiktsbilde over hva vi vet (og ikke vet) om de forskjellige sykdommene og smittefarene, samt hvilken fremtidig forskning som er nødvendig for å øke kunnskapen på området. Linken er dessverre fjernetKonklusjonerLinken er dessverre fjernet Linken er dessverre fjernetOH:Linken er dessverre fjernet I lys av dette vil jeg få lov til spørre hva du mener er de fremste konklusjonene man kan trekke ut fra dette arbeidet?
Den fremste konklusjonen er at en generelt har få dokumenterte bevis for at smitte fra oppdrettsfisk til villfisk og vice versa har funnet eller finner sted. Dette betyr nødvendigvis ikke at smitteoverføringer ikke forekommer. Mange av de kjente patogenene som forårsaker sykdom i oppdrettsfisk i dag vet vi eksisterte i villfisk før oppdrett startet opp, men man kjenner likevel til svært få sykdomsutbrudd i ville populasjoner. Risikoen for at patogenene kan oppformeres og forårsake sykdom øker med antall mottagelige verter, kort avstand mellom verter osv., slik som tilfellet er for fisk i oppdrett. Det er konkludert i rapporten at det er utfordringer forbundet med å påvise patogener i villfisk. Videre vet vi for lite om utbredelsen av ulike patogener i villfisk og også om risikoen for smittespredning, ikke bare fordi det er utfordrende å undersøke dette men også fordi det har vært utført få studier, og så å si ingen av større omfang, i norske farvann.
Hvilke forskningsmessige fordeler vil komme av at man får kartlagt laksen genom? Hvordan kan dere bruke det i deres videre arbeid?
Kunnskapen om laksens genom vil være et viktig verktøy til å få økt kunnskap om blant annet immunforsvaret. Dette vil kunne brukes i utviklingen av nye vaksiner som beskytter fisken bedre mot sykdomsfremkallende patogener. Kartleggingen vil også kunne brukes i avlssammenheng for produksjon av en mer motstandsdyktig fisk.
Hvordan vil du beskrive de viktigste utfordringene for oppdrettsnæringen, og hva må til for at det skal gjennomføres?
De største utfordringene på sykdomssiden er lakselus og virussykdommer. Lakselus først og fremst fordi den av mange knyttes opp til miljøpåvirkninger på vill laksefisk og fordi en har utfordringer forbundet med resistensutvikling. Men næringen har tatt grep og det jobbes i dag målrettet på flere ulike områder for å redusere og få kontroll med luseproblemet. Når det gjelder virussykdommer, finnes det per i dag vaksiner mot kun et fåtall av disse, og effekten er ikke optimal. Så langt vi vet, er virussykdommene først og fremst en trussel for oppdrettsfisk.
For å få bedre kontroll trenges en betydelig tyngre satsing på vaksineutvikling. Her er det dels snakk om langsiktig grunnforskning for å utvikle nye vaksinekonsepter som kan gi bedre beskyttelse enn dagens produkter. Dette vil igjen bidra til å redusere potensialet for smittespredning. Det er også viktig å få frem at det enda er mye å hente på forebygging av smitte og sykdomsutbrudd ved produksjonsoptimalisering både i settefiskfasen og i sjøfasen. Her finnes det i dag både forsknings- og erfaringsbasert kunnskap som i større grad bør tas aktivt i bruk av oppdretterne. Avl for forbedret sykdomsresistens er også et viktig bidrag til å redusere sykdomsproblemene i oppdrett. I tillegg til forebyggende tiltak er det behov for økt kunnskap om smittereservoarer og smitteveier.
Jeg har noen venner som er villfisk-entusiaster og som vanligvis raser mot næringen. Hva ville du sagt til dem for å ?roe dem ned? med vitenskapelige fakta?
Først og fremst vil jeg understreke at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom å være villfisk-entusiast og havbruksentusiast, men som forsker har jeg et nøytralt ståsted i denne debatten. Min rolle å er få fram kunnskapsbasert fakta. Men det finnes få beviser for smitte fra oppdrettsfisk til villfisk, og svært få beviser, om noen, for smitteoverføring som har resultert i sykdomsutbrudd. Mer kunnskap trenges på området, men det er lite som tyder på at smitte fra oppdrettsfisk for eksempel har noen bestandsregulerende effekt på villfisk. Selv om noen villfisk i nærheten av anlegg med sykdom teoretisk vil kunne smittes, vil avstanden mellom fisk i vill tilstand være så stor at det er svært lite sannsynlig at det vil kunne føre til noen større smittespredning med påfølgende massedød. Risikoen for skadeeffekter på ville populasjoner har vist seg adskillig større ved innførsel av såkalte eksotiske sykdommer ? patogener som ikke naturlig finnes (eller fantes) i norsk natur.
Eksempler her er Gyrodactilus salaris og Furunkulose bakterien, begge innført til Norge med importert fisk fra utlandet. Selv om kritikerne er opptatt av smittespredning generelt, er det kanskje først og fremst lakselusa som er gjenstand for de store oppslagene i media. Her er det høy temperatur i debatten og forskerne er heller ikke enig om effekten av lus fra oppdrettsfisk på villfisk, men en del data som er fremkommet i den senere tid viser at det finnes flere faktorer som kan påvirke overlevelsen og tilbakevandringsprosenten til vill laksefisk.
Kunnskap om de enkelte patogener, smitteveier, utløsende faktorer osv fremkommet gjennom mange års forskning er i tillegg tatt i bruk for å forebygge smitte, sykdomsutvikling og spredning av patogener. Denne type forskning vil være viktig også for nye sykdommer som måtte oppstå i fremtiden. Avl for økt sykdomsresistens har bidratt til en mer motstandsdyktig fisk. Nye metoder som nå tas i bruk i avlsarbeidet vil kunne gi ytterligere forbedringer. Det har videre vært en betydelig metodeutvikling innen fiskehelse og molekylærbiologiske analyseverktøy brukes i dag for så tidlig som mulig å kunne påvise patogener i oppdrettsfisken og for raskt å kunne stille korrekt diagnose.
Metodene brukes også til å studere slektskapsforhold mellom patogener for å kunne spore smittekilder og spredningsveier. Samarbeidet mellom forskning og næring er sentralt for den positive utviklingen som har vært på flere områder innenfor fiskehelsearbeidet. Det er imidlertid et potensial for å bedre implementeringen av forskningsbasert kunnskap innen fiskehelse i næringen.