Beste praksis for bedre fiskehelse

Fiskerifondet FHF er en av finansiørene bak prosjektet hvis mål er å bidra til å styrke nordnorsk oppdrettsnærings videre innsats med forebygging, kontroll og bekjempelse av viktige fiskesykdommer. I lys av dette inneholder rapporten forslag og råd til såkalt ?Beste praksis? (den antatt sikreste og mest effektive måten å gå fram på for å oppnå et ønsket resultat) for settefisk- og matfiskproduksjon av laks. Viktige sider ved fiskehelsesituasjonen i Nord-Norge blir gjennomgått i detalj, og som vedlegg til rapporten er det laget en kurspakke hvis hensikt er å høyne kunnskapen om hvordan sykdommer bør håndteres i oppdrettsnæringen (last ned hele rapporten og kurspakken nederst i artikkelen). Blant de mange råd, forslag, analyser og vurderinger som ligger i rapporten, har vi plass til å berøre et par av punktene rapporten tar opp. Linken er dessverre fjernetBeste praksis for settefiskproduksjonLinken er dessverre fjernet Målet for settefiskproduksjonen er å levere smolt av høy kvalitet som kan gi god lønnsomhet i matfiskdelen av produksjonen. I rapporten blir det konstatert at beste praksis for god fiskehelse er, blant annet, å optimalisere anlegg og driftsrutiner. Verdien av hver enkelt fisk øker betydelig med størrelsen, og derfor blir det økonomisk særlig viktig å unngå svakheter i settefisken som gir død, redusert vekst eller nedklassing i de senere stadier i matfiskproduksjonen. De råd og forslag som rapporten inneholder bidrar også til god dyrevelferd og økonomi i hele settefiskfasen. Settefiskanlegg er landbasert og produksjonen skjer inne i en bygningsmasse, noe som i utgangspunktet gir god kontroll over hva som kommer inn. Men utfordringer som begrensninger i tilgjengelighet på tilstrekkelig driftsvann, svikt i rutiner og utstyr, og uryddige ombygginger av anlegg gjør at det i praksis ikke er mulig og ha full kontroll. Den tekniske utforming av anleggene har derfor stor betydning for muligheten til å gjennomføre best praksis. Forfatterne bak rapporten påpeker at det generelt alltid bør være tilgjengelig ett eller flere reservesystemer som er viktige for vanntilførsel og vannkvalitet. Det må også være nødsystemer som reduserer skadevirkningene av vannstopp eller lekkasje i en del av anlegget. For å hindre en mulig smittesirkel og redusere sannsynligheten for smitte, skal det ikke være oppgang av laksefisk (anadrom fisk) i vannkilden. Der det er naturlig oppgang kan det likevel bli gitt tillatelse under forutsetning av desinfeksjon av inntaksvann. Ved inntak av sjøvann er det påbudt med desinfeksjon. To påfølgende desinfeksjonstrinn gir bedre pålitelighet og effektivitet. Hvis det er mye villfisk eller spesielle smitteproblemer i vannkilden, bør også ferskvannet desinfiseres selv om det ikke er pålagt i forskrift. Linken er dessverre fjernetBeste praksis for matfiskproduksjonLinken er dessverre fjernet Matfiskoppdrett av laks skjer i åpne merdanlegg som generelt kjennetegnes ved godt vannmiljø og et standardisert og kvalitetskontrollert fôr. Hvis smolten som settes ut også er av bra kvalitet og riktig vaksinert, skulle det derfor være mulig å produsere laks fram til slakt uten vesentlige helseproblemer og med lavt tap av fisk. I virkeligheten vil dette ofte ikke lykkes som følge av tre typer svikt: Smoltpartier med kvalitetsfeil, spesielle hendelser der driftsmiljøet eller vannmiljøet plutselig forverres, og at smittestoff blir ført inn i anlegget med vannstrøm eller utstyr og gir helseproblemer og tap. Best praksis for god fiskehelse er derfor å oppnå en drift som søker å unngå disse tre nevnte problemene. Forvaltningsmyndighetene har satt krav til driftsrutiner, utstyr og fiskehelsekontroll, og spesielt viktig er kravet om avstand mellom lokaliteter og krav om brakklegging. På bakgrunn av det anbefaler rapporten en grundig produksjonsplanlegging og styring før man etablerer anlegget. I tillegg er det avgjørende at kvaliteten på smolten fra leverandøren blant annet kan vurderes opp mot grad av smoltifisering og vaksinestatus. For øvrig understreker forfatterne viktigheten av fiskehelseundersøkelser, daglig dødfiskregistrering, notvasking og notskifte, helsefôr, og medisinfôrbehandling mot bakterier og innvollsparasitter. Men dette er bare noen av de viktige råd forfatterne deler for å oppnå beste praksis for bedre fiskehelse. Det må også nevnes at oppdrett av regnbueørret har mange likhetstrekk med lakseoppdrett, så beste praksis for lakseoppdrett kan med små endringer også brukes ved produksjon av regnbueørret. Oppdrett av torsk og andre arter vil også kunne dra nytte av erfaringer fra lakseoppdrett, men her må det i større grad tas hensyn til artsforskjeller og ulikheter. Linken er dessverre fjernetFremtidsutsikterLinken er dessverre fjernet Prosjektarbeidet har hatt Nord-Norge som utgangspunkt, og rapporten konstaterer at det er bred faglig enighet om at virussykdommer og lakselus er de største fiskehelseutfordringene i lakseoppdrett. Til gjengjeld sier forskerne at fremtidsutsiktene for Nord-Norge er at landsdelen befinner seg i en gunstig posisjon i forhold til de to sykdomsproblemene som for tiden er de mest alvorlige på nasjonalt nivå: PD og lakselus. Samtidig er Nord-Norge ugunstig stilt i forhold til andre problemer som er mindre alvorlige, blant annet parvicapsulose og ILA. Konklusjonene er allikevel at nordnorsk oppdrettsnæring samlet sett har de aller beste forutsetninger for å videreutvikle en bærekraftig oppdrettsnæring. Last ned rapporten her: » Linken er dessverre fjernetBedre fiskehelse i Nord-NorgeLinken er dessverre fjernet Se prosjektsiden her: » Linken er dessverre fjernetBedre fiskehelse i Nord-NorgeLinken er dessverre fjernet